Ett døgn går forbi..

..vi lever på lånt og kostbar tid. Mens ett hjerte slår, og dagan går og går.

Eller i dette tilfelle, år.

Når man er midt oppe i noe, så kan det mange ganger føles som tiden står stille, og at den knapt beveger seg fremover. Men når denne perioden er over, og man ser tilbake på hva som har vært, så føles det som om tiden har flydd av sted. I året 2013 har jeg opplevd en del av dette.
Da er straks ett år forbi, og vi skal om ikke mange timene tre inn i ett nytt år. Forhåpentligvis ett som blir bedre enn hva året 2013 har vært, ihvertfall for meg. Da er mulighetene der for å starte helt på nytt, viske ut alt gammelt, og starte med blanke ark. Noen greier det, andre stagnerer og greier ikke å gå videre, men du sitter faktisk med valget og muligheten selv. Alt handler bare om hva man bestemmer seg for, og viljen til å faktisk greie det. Hva om man hadde visst hva fremtiden har å by på på forhånd, hadde ting vært lettere da? Men ingen vet hva morgendagen bringer, eller hva som kommer til å skje i fremtiden, og det er nok det som er det beste i mange tilfeller.  Jeg er nok av de som lett kan tro på at alt er forutbestemt for oss, og da er det ikke så mye man kan gjøre fra eller til allikevel.

Bildet over ble tatt på nyttårsaften i 2012. Hva om jeg allerede her hadde visst hva 2013 skulle bringe? Bak mitt ytre skjulte det seg her en sårhet, og jeg håpet at 2013 skulle bringe meg mye bra! <3

Når jeg nå sitter og ser tilbake på året som straks er omme, så kan jeg gå tilbake til mellomjulen 2012, og se på alt som har skjedd siden da. For mitt vedkommende har året 2013 som nevnt ikke vært noe bra år. De som kjenner meg vet det meste om hvordan det siste året har vært for meg, men mange kjenner nok allikevel ikke til hele historien. Om vi skrur tiden tilbake til 27. desember 2012, så var det egentlig da alt startet. Når det gjelder mitt siste kjærlighetsforhold, så har det egentlig vært veldig mye frem og tilbake i løpet av de siste årene, og hele forholdet endte egentlig på denne dagen i fjor. Det var hans valg at vi ikke skulle være sammen noe mere, men historien stanser allikevel ikke der. Jeg og min daværende samboer fortsatte å bo sammen selv om det var slutt, men ting var litt turbulent på begynnelsen av nyåret. Allikevel var det som om noe skjedde en av de første dagene på februar, og det virket som ting holdt på å gå seg til. Bare noen dager senere ble han alvorlig syk. Selv om det i teorien var slutt, så greide jeg ikke å snu han ryggen og bare tenke på meg selv da dette skjedde. Hadde jeg vært en person som ikke hadde brydd meg så hadde jeg kunne brukt tiden mens han var på sykehuset til å flytte ut, og til å komme over han. Men en slik person er jeg ikke, for jeg elsket han jo enda. Og hva om han aldri skulle komme tilbake fra sykehuset i live? Hva om jeg aldri fikk muligheten til å se han igjen? Hadde det verst tenkelige skjedd, og jeg ikke hadde fått han hjem i live, så hadde jeg ikke greid tanken på å leve med meg selv etter det om jeg da bare hadde snudd han ryggen. Dessuten følte jeg at det var en selvfølge at jeg skulle stille opp for han når han var så syk. Han lå i kunstig koma i 4 uker, og jeg må helt ærlig si at disse ukene gikk utrolig sakte. Jeg kunne ikke bare ta dag for dag lenger, men det ble mye time for time. De som har vært i en slik situasjon vet hvor tøft det er, men de som ikke har vært der er det ikke sikkert at helt skjønner det. Det var veldig forskjellige beskjeder fra dag til dag, og han svevde en periode mellom liv og død. Det å hele tiden gå å være anspent, og aldri vite hvilken beskjed man skulle få neste gang, gjør faktisk noe med en. Hver gang telefonen ringte hoppet hjertet over ett slag, hva ville stemmen i den andre enden fortelle nå? Hadde vi han fremdeles med oss? Senvinteren gikk over til å bli tidlig vår, og jeg hadde tilbringt en god del tid på sykehuset. Jeg som egentlig HATER sykehus, og som aldri trodde at jeg skulle takle å tilbringe så masse tid der, og ihvertfall ikke som pårørende. Hvorfor skulle jeg i en alder av 29 komme til å bli pårørende til en person som bare var i begynnelsen av tjueårene? Sykehus hadde frem til da bare virket som noe fjernt, noe som ikke hadde noe med meg og mine å gjøre.

Heldigvis endte denne delen av historien godt, og etter 2 måneder på sykehus fikk han ENDELIG komme hjem. Den dagen jeg fant ut at han faktisk kom til å bli frisk, og at han ikke skulle forlate meg i så ung alder, var en av de lykkeligste dagene jeg har hatt i livet. Der og da var det enkelt å tenke at alt fremover skulle bli så mye bedre enn hva det hadde vært før han ble syk. Hvordan kunne jeg nå bli sint på han fremover? Jeg som hadde vært så redd for å miste han for godt i denne perioden. Ett øyeblikk trodde jeg at jeg kom til å godta hva som helst nå. Og han hadde jo sagt at han ville satse på meg fremover, han håpet at alt nå skulle bli bra, og han ville bevise en god del for meg. Men var det egentlig han som hadde sagt disse ordene? Eller var det sykdomsperioden som bare hadd fått han til å innbille seg at det var det han ville der og da? Jeg var jo selvfølgelig litt usikker selv, og jeg ville ikke at vi skulle bli kjærester på ny bare på grunn av at han hadde vært alvorlig syk, og at jeg hadde syntes synd på han. Det hadde jo bare blitt feil for oss begge. Så jeg sa at vi fikk snakke om det når han ble frisk og kom hjem.

Etter at han kom hjem, var det akkurat det som skjedde fremover, så og si ALT ble bare feil. Løfter ble brutt, vi var så og si aldri sammen lenger. Han dro ut når han stod opp, og kom hjem når han skulle legge seg. Hva hadde jeg egentlig gjort feil? Og hadde jeg kunne vist mer forståelse? Jeg hadde kanskje trodd at vi skulle komme hverandre nærmere etter den vonde perioden som hadde vært, men istedet så virket det som vi bare skled mere og mere vekk fra hverandre. Han ville ikke snakke, bare noen måneder etter at han kom hjem og etter over 5 år sammen var alt nå over, denne gangen for godt.

Mange ganger tar jeg meg selv i å tenke at hva hadde skjedd om jeg hadde gjort det og det annerledes? Hva om jeg ikke hadde sagt de ordene, eller gjort de handlingene, hvordan hadde ting ville vært da? Men jeg vet at det ikke går an å tenke sånn. Uansett, når ett forhold tar slutt etter over 5 år, så gjør det vondt. Eller, ikke bare vondt, men det svir, det føles som hjertet ditt blir revet ut. Ihvertfall når det var en du hadde trodd du skulle leve resten av livet med. Men sånn ble det ikke, alt blir ikke alltid som man tror, ønsker og håper. Det er bare slik livet er, noen ganger fantastisk vakkert, andre ganger hardt og brutalt. Men det som ikke dreper en gjør en sterkere sies det, og det ligger nok mye sannhet i disse ordene.

I året 2013 har jeg ikke følt at så masse har gått min veg, heller tvert imot. Men samtidig tar jeg ting til ettertanke. Jeg har ikke bare hatt fine tanker i løpet av det siste halvåret, og noen ganger har jeg tatt meg selv i å tenke om ting hadde vært bedre om han ikke hadde vendt tilbake fra sykehuset, men selvfølgelig har det ikke det. Jeg er jo overlykkelig over at han er frisk, og faktisk kom hjem igjen. Sammenlignet med mange andre, som har det mye mye verre enn hva jeg føler at det siste året har vært for meg, så har jeg det egentlig ikke så verst. På tross av alt så har jeg egentlig vært heldig som fikk oppleve å få han hjem fra sykehuset i live, selv om ting ikke ble som jeg hadde håpet mellom oss. Han ble frisk, han fikk mulighet til bli eldre enn bare noen og tjue. Hva med alle andre som blir alvorlig syke, som aldri får oppleve å bli friske igjen, og som ikke får muligheten til å bli gamle? Hva med deres familier, som må leve videre uten den de elsker og har kjær? Og når det gjelder kjærlighet så finnes det jo massevis av fisk i havet, det er jo ikke verdens undergang å gå ut av ett forhold, selv om det kan føles slik der og da. Det har hendt seg at mange av mine venner har spurt meg hvorfor det har vært så vanskelig å gå videre, og hvorfor jeg ikke bare har brutt båndene tvers av med en gang. Men så enkelt har det ikke vært, men nå når ett nytt år står for døren skal jeg nok komme meg videre.

Nå på slutten av dette året tror jeg vi alle kan tenke en ekstra gang over hvor heldige vi er som er friske, og som får oppleve å gå ett nytt år i møte. Samtidig kan vi tenne ett lys for alle som gikk bort på grunn av sykdom eller ulykker i løpet av 2013. Og hvem vet hvem vi fremdeles har med oss neste gang ett nytt år står for døren, og hvem som da har gått bort. Det er derfor det er viktig å ta vare på det man har, for ingenting varer evig.♥ Det er to personer jeg tenker spesielt på når jeg skriver disse ordene, som det har vært en del om i media i høst, og som dessverre ikke lenger er blant oss. Det er lille Ylva Helander, som døde av uhelbredelig kreft bare 7 år gammel, og Matias Wilberg som døde av føflekkreft bare 21 år gammel. Disse to har ihvertfall vært med på å få meg til å være mer takknemlig over livet, og at jeg innser at jeg på tross av alt ikke har det noe vondt.

Med det vil jeg ønske alle ett fredfullt og riktig GODT NYTTÅR, og avslutter med denne linjen:

♥Everybody wants happiness, nobody wants pain, but you can't have a rainbow without a little rain.♥

Én kommentar

juliaamyklebust

31.12.2013 kl.21:25

<3

eline

01.01.2014 kl.01:54

Godt nyttår!

Skriv en ny kommentar

Åse Marie - mine innerste tanker og meninger

Åse Marie - mine innerste tanker og meninger

3, Frøya

Dette er rosabloggen som kanskje ikke er så mye mere rosa enn bare fargen! =)Her blogges det om det meste. Mitt liv, mine tanker, mine meninger, og generellt om ting som faller ned i hodet på meg. Det er kanskje litt som det står i headeren: "Tankene mine får Dere ALLTID!" :D Om du vil ha publisert ett Gjesteinnlegg på bloggen, send en mail med innlegget og jeg publiserer det, pluss at jeg kan linke til din blogg! =) For kontakt generellt, send mail: asemarie83@gmail.com

Google Translate
Åse Marie Ohren Hansen

Opprett ditt eget merkebloglovin
ToppBlogg - toppliste for bloggereNorske blogger

Kategorier

Arkiv

Related Posts with Thumbnails
hits