Ett brev til himmelen!

Kjære Onkel Robert! ♥

Hva om det hadde vært sånn at det hadde gått an å skrevet brev til de som nå er i himmelen? Da ville jeg ha skrevet mange brev og sendt til deg. Det er så alt for lenge siden jeg så deg og snakket med deg sist. Du aner ikke hvor mye jeg savner deg og tenker på deg. Jeg tror ikke jeg tar i om jeg sier at det ikke går en dag uten at du dukker opp i tankene mine, og slik har det vært i de siste 7.5 årene.

I dag er en slik dag da jeg tenker på deg litt ekstra, for i dag hadde ville vært bursdagen din. ♥ Gratulerer med dagen onkel. Feirer du i himmelen i dag? Det er tungt og trist å tenke på at du ville blitt 48 år i dag, og at det er 8 år siden du feiret din bursdag sist. Knapt 40 år er ingen alder å forlate verden på.

40 års dagen din var den siste du fikk oppleve i livet, og allerede da var du ganske svak, og ikke deg selv. Kreften hadde tæret på kreftene dine, og du hadde kjempet lenge. Den 15. april i 2005 sovnet du inn for godt, og jeg skulle ha gjort hva som helst i hele verden for å ha fått truffet deg en siste gang, gitt deg en varm lang klem, og fortalt deg hvor utrolig glad jeg er i deg! ♥ Jeg tviler egentlig på at jeg hadde greid å slippe deg!

Kjære Onkel Robert. Hvordan har du det nå? Er alle dine smerter borte? Ser du hvor mye vi som er igjen savner deg? Ser du oss? ♥ Selv om det nå har gått 7.5 år siden du forlot oss så lurer jeg mange ganger på om det noen gang vil gå opp for meg at du er borte for alltid? Vil smerten over at du er borte, og sorgen over at du aldri kommer tilbake noen ganger bli lettere? Jeg tror svaret er nei.. Det var sommeren 1999 vi først fikk beskjeden om at du hadde fått kreft, svulst på hjernen. Du hadde følt deg svimmel over lengre tid, men til å begynne med hadde legene utelukket at du hadde kreft, og det var noe du var utrolig lettet over. Men den lettelsen skulle desverre ikke være langvarig. Sykdommen slapp aldri taket på deg, og du var igjennom mange operasjoner. Mange av de var utrolig tøffe for deg, og det var en del ganger det ikke var sikkert at du kom til å overleve. Men du var en fighter kjære onkel, du overlevde alle operasjonene, og du hadde hele tiden håpet oppe. Håpet om at det skulle gå bra med deg, at du en dag skulle bli frisk. Men slik ble det ikke, skjebnen var desverre ikke på din side, og fredag den 15 april 2005 fikk vi den tunge beskjeden om at du hadde reist av sted. Hjertet ditt hadde blitt svakt etter alle årene med sykdommen, og etter nesten 6 år greide ikke kroppen din mere. Du døde hjemme på Nesset med din kjære ved din side.



På sett og vis er det som du er på bildet over jeg husker deg onkelen min. Du var alltid blid, og hadde humøret og håpet oppe. Men sykdommen tæret på deg, og du ble veldig tynn. Om jeg tenker på deg som frisk så hadde du litt mere kjøtt på kroppen, men det er som du er på bildet her du var i de siste årene du levde. Det var litt tøft å se at du som var den sterke onkelen min gradvis ble svakere. Men etter at du døde var det mange ganger når jeg var veldig trist at jeg tenkte at jeg kanskje ikke skulle være lei meg for at du var død, men heller være glad for at du hadde fått levd. ♥ Om man tar sykdommen i betraktning, så fikk du nok den freden du trengte i det sykdommen slapp taket og du dro til ett mye bedre sted. Men allikevell lurer jeg på om du tenkte på noe i det du døde, om du selv skjønte at det nå var slutten? Kvelden i forveien, torsdag den 14. april 2005 hadde du hatt besøk, du hadde sett fotballkamp, som var noe du elsket. Du hadde ikke spist mye selv siden du hadde sonde, men denne kvelden hadde du følt deg i ganske god form, og du hadde spist en halv skolebolle. Du døde morgenen etter, i det du skulle til å ta deg ett bad. Er det kanskje som de sier onkel? Er det slik at personer som har vært syke over lengre tid føler seg i mye bedre form rett før de skal dø? Hadde du det slik onkel? Skjønte du selv at det nå nærmet seg slutten?

Selv om du hele tiden hadde håpet oppe om at det skulle gå bra med deg, så tror jeg egentlig at du innerst inne skjønte at det bare kom til å gå en veg til slutt. Du hadde planlagt begravelsen din, og spurt de du ville skulle bære kisten din. Det ble en fin og verdig avslutning for deg onkel, du fikk en siste hilsen fra mange, og det var lett å se at det var mange som var glad i deg og som kom til å savne deg. Men det skjønte jo alle som kjente deg, for du var en fantastisk person, som det var umulig å ikke bli glad i! ♥

Jeg husker at jeg hadde en sterk drøm om deg for noen år siden, og den føltes så utrolig ekte. Jeg drømte at jeg var på Sistranda, og du var også der. I drømmen visste jeg at du var død, men allikevell så jeg deg, og du strekte hånden din mot meg mens du sa "Bli med meg du nå Åse Marie." Jeg strekte hånden mot deg, men akkurat i det hendene våre holdt på å møttes så ombestemte jeg meg. Jeg trakk til meg hånden, og tenkte at jeg ikke var klar for å bli med deg enda. Hva var det egentlig som skjedde da onkel? Var det du som kom til meg i drømmen min? Hva hadde skjedd om jeg hadde tatt hånden din? Hadde du tatt meg med noen sted da?

På bildet over sitter du sammen med gammeltante Adolfine (Eller Fine som hun ville bli kalt.) Hun døde for ikke mange uker siden, og ble 95 år. Hun hadde ett langt liv, og levde til hun ble gammel. Det hadde jeg ønsket at du hadde fått også onkel, men slik ble det jo ikke. Farfar døde litt over 2 år før deg, så nå ser jeg for meg at du, farfar og gammeltante Fine har sittet oppe i himmelen og feiret bursdagen din i dag. Farfar sitter med fela si og spiller for dere, mens gammeltante Fine sitter og ler av dere med den rungende og hjertelige latteren hun alltid hadde. Kanskje du sitter og forteller noen gode vitser, og at dere koser dere kjempemasse sammen. Ihvertfall vil jeg se for meg at det er sånn det er. ♥

Du fikk to herlige barn onkel Robert, og jeg regner med at du våker over Line og Tom Andre, og at du er stolte av de. Det har du ihvertfall all grunn til å være. Det er så trist at de mistet deg så tidlig, og de hadde nok ønsket at de hadde fått hatt deg i mange mange år enda. Tom Andre var bare 11 år og Line var 16 år når du døde, men jeg tror du har fulgt med de i disse årene og at du fremdeles våker over de som den omtenksomme pappaen du hadde ville vært om du fremdeles hadde vært pappa på jorda og ikke i himmelen.


Jeg savner deg så utrolig masse onkelen min, og jeg skulle gjort hva som helst i hele verden for å ha fått deg tilbake til jorda, at du hadde vært frisk, og aldri hadde fått den dumme kreften. Men uansett hva som har skjedd, livet må bare gå videre, selv om det absolutt ikke er enkelt. ♥

 

Jeg elsker deg, og kommer ALDRI til å glemme deg! ♥

 

Kjære alle sammen, ta vare på det dere har mens dere har det, for ingenting varer evig! ♥

 

 

3 kommentarer

Thessa ! <3

28.10.2012 kl.23:55

Utrolig tøft å lese ..

Kondolerer på det sterkeste !

Thessa ! <3

29.10.2012 kl.00:23

SV; jeg ser den veldig godt ! Jeg mistet besteforeldrene mine for noen å tilbake , men har også mistet en del kompiser og venninner av meg, savnet kommer alltid til å være der og det vil også minnene !

29.10.2012 kl.01:34

kondolerer til dere og familie! utrulig tøft å lese sitter med tårer i øynene!

Skriv en ny kommentar

Åse Marie - mine innerste tanker og meninger

Åse Marie - mine innerste tanker og meninger

2, Frøya

Dette er rosabloggen som kanskje ikke er så mye mere rosa enn bare fargen! =)Her blogges det om det meste. Mitt liv, mine tanker, mine meninger, og generellt om ting som faller ned i hodet på meg. Det er kanskje litt som det står i headeren: "Tankene mine får Dere ALLTID!" :D Om du vil ha publisert ett Gjesteinnlegg på bloggen, send en mail med innlegget og jeg publiserer det, pluss at jeg kan linke til din blogg! =) For kontakt generellt, send mail: asemarie83@gmail.com

Google Translate
Åse Marie Ohren Hansen

Opprett ditt eget merkebloglovin
ToppBlogg - toppliste for bloggereNorske blogger

Kategorier

Arkiv

Related Posts with Thumbnails
hits