Terroren i Norge - for oss som ikke ble direkte berørte!

Det er rart hvordan ting har endret seg etter 22. juli. Hvordan vi ser på andre mennesker, og den medfølelsen vi føler med ofrene, de etterlatte, pårørende, og alle som var midt oppi det hele.

Hvordan var egentlig dagen for alle oss som ikke var direkte berørte? Det er nok like vanskelig for alle å forstå at dette grusomme rammet Norge, både for de som ble direkte berørte, og for oss som var flere mil unna og ikke mistet noen kjære eller nære. Men en ting som er sikkert er at denne dagen er brent fast i minnet, til ALLE. Det var nok en hel nasjon som ble berørt.

Jeg husker denne dagen som om det var i går. Jeg var hjemme, og hadde akkurat slått på tv'n, da jeg så denne ekstra nyhetssendingen. Først ble det snakket om at det muligens kunne være en gass-eksplosjon, eller noe som ikke hadde skjedd med vilje. Men det ble fort bekreftet at det var en bombe som var plassert ved regjeringskvartalet, og at dette mest sannsynlig handlet om terror. Vi fikk se bilder fra regjeringskvartalet og området rundt, og alt minnet meg om tv - bilder vi tidligere bare hadde sett fra Østen. Det lå skadde mennesker i gatene, og det ble oppdatert på skjermen om at det var fra 1 til 2 til 3 drepte. Alle disse tallene skremte meg, og jeg følte sånn med de skadde menneskene jeg så på tv. Spesielt de eldre, for jeg har hele livet syntes spesielt synd på eldre mennesker om det hadde vært noe, og det var helt forferdelig å se på. Jeg husker at jeg ble rimelig redd av alt tv - bildene viste oss, og at jeg så for meg at dette var starten på tredje verdenskrig, om det var Al - Quaida som stod bak. Klokken 16.57 hadde jeg en statusoppdatering på facebook der jeg skrev: "E gla æ ikke e i Oslo sentrum akkurat no! :O" Hvem hadde da trodd at marerittet bare såvidt hadde startet for mange?

Jeg fulgte med på de ekstra nyhetssendingene på tv, samt at jeg var litt på internett og sjekket blant annet nettsidene til VG. Mens jeg leste på disse sidene så jeg plutselig at det over overskriftene om alt med bombingen stod: "Utøya" Jeg hadde hørt om Utøya tidligere, visste at AUF pleide å ha sommerleir der, samt at jeg visste at det var sommerleir der akkurat da. Men det jeg ikke visste var hvor Utøya var. For meg kunne det ha vært hvor som helst i landet, så jeg begynte å google "Utøya" for å se om det var i nærheten av Oslo. Da først kom jeg til en artikkel der det stod at en mann utkledt som politi nettopp var ankommet øya.

Jeg husker den ekle følelsen jeg hadde hele denne dagen, og kvelden. Alt virket så surrealistisk, og jeg var fremdeles redd for at dette var starten på en tredje verdenskrig. Da jeg la meg denne kvelden var det meldt om mellom 7 - 10 drepte på Utøya. Jeg syntes dette tallet var alt for høyt til at det var noe som skulle skje i lille trygge Norge. Ut fra hva øyenvitner hadde sett så svirret det også rykter om at det kunne være så mange som 30 drepte, men det tenkte jeg at absolutt ikke kunne stemme, og at det kanskje bare var at noen hadde lagt på litt når de fortalte hva de hadde sett. Vi hadde også nettopp fått sett ett sladdet bilde av gjerningsmannen, og at han var antatt norsk. Rett før jeg sovnet fikk vi også vite navnet på gjerningsmannen.

Da jeg våknet morgenen etter, lørdag den 23. juli, gikk jeg først på internett med mobilen. Og det antallet drepte fra Utøya som møtte meg da, virket helt usannsynlig. 84 bekreftet drepte, det var ikke til å tro. Jeg tenkte at dette ikke kunne stemme, og gikk inn på stua der kjæresten min satt og så tv. Men det antallet som stod på tv - skjermen var jo virkelig det samme som jeg hadde sett på internett. Jeg husker den uvirkelige følelsen jeg fikk, og den medfølelsen jeg følte med alle drepte, sårede, etterlatte, overlevende, hjelpemannskaper og de som enda ikke visste om barnet deres var drept eller ikke.

En ting har jeg lært, og det er at en slik tragedie virkelig går inn på en hel nasjon, enten de er direkte berørte, eller ikke. Etter den 22. juli har det ikke vært EN dag at det ikke har vært om terroraksjonen i media, og det gjør noe med ett menneske. Ofrene har fått ett ansikt, man har fått sett bilder og video fra deres begravelser og minnestunder, og man føler nesten sorgen med de etterlatte. Jeg skal ikke lyve og si at jeg ikke har felt en tåre, for de har det vært mange av. Mange ganger har jeg nesten prøvd å føle på redselen til de som var på Utøya, til de som ble drept, de som svømte i sikkerhet, de som ble skadde, og de som spilte død for å overleve. Men jeg tror ALDRI at noen andre enn kun de som var tilstede kan forestille seg den redselen som herjet på øya, eller hva de opplevde og følte. Personlig tror jeg ikke at jeg ville ha taklet en slik situasjon om det hadde vært meg. Jeg føler at jeg hadde kommet til å dødd bare av redselen.

Alt virker enda så uvirkelig, og alt er så ufattelig meningsløst. Jeg gråter med alle som har mistet noen, og jeg tenker på og føler med alle som var i eller ved regjeringskvartalet eller på Utøya den 22. juli. Dere er alle noen forbilder, og styrken deres er bemerkelsesverdig.

Man er ikke svak selv om man viser sorg og smerte, det er vell helst da man er som sterkest!

Gjerningsmannen trodde han skulle endre Norge, og det til det verre, men det greide han absolutt ikke.

Men en ting hadde han rett i, 22. juli var den dagen som endret Norge, men det var heller til det bedre!



Når det er sagt så har jeg aldri vært spesielt politisk aktiv tidligere, men nå er det nesten så jeg virkelig brenner for å bli det!

Er det flere som føler det på samme viset?

3 kommentarer

Marita Solheim

23.08.2011 kl.02:45

Jeg syntes du har godt formulert deg i ditt innlegg om 22. juli. Det var absolutt en sårende endring som skjedde, og at mennskeliv skulle få svi for hans ideer er kanskje ikke den beste løsningen på et såkalt problem. Jeg tror Norge etter dette vil ta mer hensyn, både ang politikk uttalelser og respekt ovenfor vår neste. Kondolerer til mennesker som sitter igjen etter et stort tap.

Sandra Marie

23.08.2011 kl.06:17

Jeg er ikke berørrt, men ble det som alle andre..

Maggy & Dina

23.08.2011 kl.07:22

Jeg likte veldig godt det du skrev, det var veldig bra skrevet og intressangt å lese om, men det var litt mye på en gang, så hvis du hadde hatt noen bilder imellom blir det kjekkere for de som skal lese =) Bare et tips.

Jeg kunne aldri forestille meg at Norge kunne blitt rammet slik av terror. Jeg har alltid tenkt at Norge er det tryggeste landet i hele verden og at vi kommer til å ha det bra. Men neida. Anders kommer og ødlegger mange menneskers liv, gir dem skader osv..

En ting jeg kan si om det som har hent: grusomt!

Skriv en ny kommentar

Åse Marie - mine innerste tanker og meninger

Åse Marie - mine innerste tanker og meninger

2, Frøya

Dette er rosabloggen som kanskje ikke er så mye mere rosa enn bare fargen! =)Her blogges det om det meste. Mitt liv, mine tanker, mine meninger, og generellt om ting som faller ned i hodet på meg. Det er kanskje litt som det står i headeren: "Tankene mine får Dere ALLTID!" :D Om du vil ha publisert ett Gjesteinnlegg på bloggen, send en mail med innlegget og jeg publiserer det, pluss at jeg kan linke til din blogg! =) For kontakt generellt, send mail: asemarie83@gmail.com

Google Translate
Åse Marie Ohren Hansen

Opprett ditt eget merkebloglovin
ToppBlogg - toppliste for bloggereNorske blogger

Kategorier

Arkiv

Related Posts with Thumbnails
hits